Nytt navn på bloggen

Velkommen 19. November.

Ja det er rart at vi er kommet forbi midten av November allerede. Nå er det ikke lenge igjen til jul. I dag har jeg sovet hele dagen, det ble null søvn i natt pga ene hunden skulle ut hvert 2 min, ble gal til slutt ( ikke bokstavelig da men) så jeg tror at det ble en okay søvn i dag, bare jeg får sove til natta. Men den tid den sorg. Jaja i dag skinner sola og jeg klarte det mesterstykke å gå på rompa fordi det var tynt tynt lag med is på veien, og det oppdaget jeg i det jeg skled. Auaua, men det er jo sesongen for det nå.  I dag fikk jeg epost fra blogg.no folka om at navneskifte var gjort, jeg var bare så glad. Så nå er det litt sånn om det skal lages nye innlegg. Men vi lar de gamle stå, jeg kan ikke drive å slette hele tiden.  I dag skal A få sin første tatoo, det blir bra. Jeg er kanskje dum som lar han få en tatoo men det har han snakket om så lenge så det er ikke noe han kom på i går liksom….. Han hadde gode argumenter for det så da, ja da er det liksom ikke så mye jeg kan si i mot. Med tanke på at jeg selv har en.  Så jeg tenker at enten blir han hekta eller ikke. Vi får se. Men det blir med denne ene i en veldig lang stund.  Ellers håper jeg at dere har en flott dag så langt , jeg skulle egentlig ha skrevet så mye mer men det glapp for meg. Så vi får ta det igjen. Snakkes

Til min venn

Jeg er ikke perfekt så langt i fra. Jeg er ikke den som er mest aktiv i  sosiale sammenhenger, livet kan av og til være kaos, men jeg er der for den som trenger det. Døra vår er alltid åpen for den som trenger en klem, en sofa å slappe av i. Jeg pleier å si at jeg har 2 ører men en munn= jeg lytter dersom du trenger det. Hos meg finner du ikke rikdom, men hjerte rom og ikke minst pusterom. Det er en ting som er viktig og det er at jeg har alltid tid til nettopp deg. Og kaffe har jeg også om det skulle friste eller ta en kopp med te sammen med meg. Jeg sier ikke noe videre til noen om hva man prater om, og jeg støtter deg i det som du måtte stå i. Jeg har i gjennom mine 45 år lært og erfart og ting, som jeg drar med meg og prøver å vende det negative til det positive, fordi når man ser helheten så er det ikke umulig det heller.  Det handler bare om å snu det andre kinnet til, selv om det er ikke like lett. Og tenke langsiktig. Men når man ser ting i perspektiv og i sammenheng så er det ofte sånn at problemene våre er små, ja kanskje ubetydelige men det virker stort der og da. Men det er ikke sånn at jeg sier at vi skal overse eller ignorere  ditt problem, eller at det er mindre betydningsfullt fordi det er ditt problem. La meg hjelpe deg, om jeg kan, kanskje 2 hoder tenker bedre enn 1. Hvem vet, man vet det jo ikke før det er prøvd tenker jeg. Klart at dager kan være tunge og vonde men det vil være tull å si at i enden av tunnelen er det  lys for det har du sikkert hørt mange andre si også. Men jeg er her, her for nettopp deg. La meg hjelpe deg, ikke tro at du er alene i verden, for det er du ikke. Og la meg være din venn. La meg stå sammen med deg i stormen, la meg vise min støtte og lov meg å ikke glemme en ting. Hos meg er telefonen alltid på. 

Den gangen og nåtid

Søndag formiddag.

Hva skal denne dagen bringe mon tro? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg skal vaske over gulv, noe som gjøres ofte her nå, lurer på om jeg ikke har de reneste gulvene som er snart men det har jeg ikke. Langt derifra men jeg begynner ikke å gråte av den grunn. Og jeg skal sakte men sikkert begynne å tenke på å sette opp en liste for hva julegavene skal inneholde til de forskjellige. De julegavene som er viktigst å få unna er jo de som må sendes. Så jeg sitter her med min Kaffekopp og prøver å samle tankene mine. Har dere noen planer for i dag da? Jeg håper alle får en flotte dag og at det er nogenlunde okay vær hos dere, gradestokken her viser 0 grader så jeg syntes det er kjølig.  Men jeg ble sittende å lese avisa i går, eller et magasin og da kjente jeg at minnene fra fortiden bare kom, og når jeg da skrev et innlegg som jeg valgte å slette så var det som om jeg måtte jobbe meg igjennom det jeg følte.  Det var snakk om avhoppere fra ulike tro samfunn og hvordan livet deres hadde endret seg fra hvordan det var før og til nå. Og jeg måtte selv tenke igjennom det hele. Har jeg en følelse av at jeg er en avhopper? Har jeg de samme problemene med livet  i ettertid som de har og hvor er jeg hen i dag? Dette var det jeg tenkte på, og det ble en del tenking i natt før jeg sovnet. Men jeg tenker…. mye tenking her men på mange måter kjenner jeg meg igjen i dette med nettverk, bestående av venner, både i og utenfor menigheten. Det å føle seg mindre verdt osv… Jeg har jo vokst opp i en menighet, og mange syntes nok synd på meg fordi min familie ikke var noen typisk A4 i menigheten. Min stefar ble ekskludert fordi han begikk utroskap og ikke ville slutte med det, da var jeg 12 år. Min bestemor var med  i menigheten helt til hun døde, og mamma er der. Egentlig skulle hun etter boka ( hvis man kan si det slik) ha droppet å ha kontakt med meg, men hun er ikke etter boken alltid. Og det er vel kanskje like greit fordi skal man se rett på det så er hun ganske så ensom selv om hun er i menigheten, nå må jo det sies da at dette er nok noe farvet av at hun ikke har brutt kontakten med meg, men likevel. Jeg har alltid sagt at jeg eller vi da har feil etternavn, for det handler om at jeg ser , (etter at jeg forlot menigheten),ting på en litt annen måte enn jeg gjorde da jeg var med. Jeg har ikke tall på de timene jeg har lagt bak meg med samtaler, forsøk på å få folk til å dele samme tro som meg, så sitter jeg igjen med null. 

Da jeg giftet meg første gangen med barnas far i 1999 som jeg fant på utsiden av menigheten var jeg aktiv i menigheten, ingen sa til meg at jeg ikke skulle gjøre det, ingen mente noe, eller i så fall sa de det ikke høyt men  jeg visste at de ikke likte det, men jeg valgte kjærligheten, så sluttet de å bruke meg i ting som man gjorde på møtene, jeg svarte når vi hadde spørsmål og svar men når man skulle få vist hvordan man skulle gå frem for å tilby litteraturen så ble ikke jeg lengre spurt. Da jeg i 2005 ble separert og senere skilt var det nok mange som på en måte mente at det også var feil men igjen de sa ingenting.  Men noen ting husker jeg veldig godt. Da jeg var liten så feiret vi jo ikke jul, jeg fikk ikke pakker på julaften men noen uker før, slik at jeg også kunne føle at jeg ikke var den eneste som ikke hadde fått noe nytt, vi hadde samme mat som de fleste på julaften men vi hadde ikke juletre, pynt osv….. og jeg husker enda den følelsen jeg hadde når jeg gikk tur med hunden, så at folk samlet seg og pakket opp gaver. Det var ikke sånn at jeg gikk tett opptil huset men jeg passerte en del hus på veien når jeg gikk tur, og jeg husker at jeg ville og ha det sånn. Men samtidig var det en følelse av at det var galt at dette ble gjort. Så i 2002 ble jeg mamma og vi skulle kjøpe juletre Jeg husker enda den følelsen av fryd og jubel men samtidig en skam, for dette var jo feil for meg. Da jeg i 2005 ble skilt var Barna hos far og jeg sluttet med julefeiringen og var igjen aktiv i menigheten, time etter time ble nedlagt av arbeid for å skulle fortelle hva som var bra i menigheten og hvorfor folk skulle bli med.

I 2009 flyttet jeg, jeg hadde store endringer i livet mitt, i den perioden der hadde mamma og jeg det verste forholdet noen sinne og vi hadde null kontakt. Jeg oppsøkte den lokale menigheten, og var på noen møter men jeg begynte å se ting på en annen måte, jeg begynte å granske meg selv, mine tanker og mine ønsker. Så i 2009 skrev jeg brevene til min familie og til menigheten. Jeg forklarte at jeg ikke lengre kunne være en del av menigheten, jeg fortalte min familie at jeg elsket de men ikke lengre kunne ha det samme synet på ting som de.  Jeg finner ikke bare meg selv men også mannen i mitt liv, det nye livet hvis man kan si det sånn. Og han var og er et skikkelig julemenneske. Han elsker julen nesten like mye som meg, og han lar meg og min glede få utspill. For meg er det ikke å få gavene som er viktigst men å gi. Jeg elsker å pynte til jul, lage god mat og nyte dagene sammen med mannen min og familien. Jeg vet aldri hvor mange vi blir og i år, julen 2019 er ekstra spesiell, fordi i år er alle mine gutter her. Og det har ikke jeg hatt siden 2004. Så derfor er dette et spesielt år. Men hvor er jeg i dag, og har jeg mistet identiteten min slik mange sier at de har? Nei jeg har ikke det, og svaret er ganske enkelt, jeg hadde ikke mange venner på innsiden, og ikke mange på utsiden heller så jeg er på en måte vant til å være alene i et stort miljø. Jeg har ikke mistet troen på at det finnes noe større enn det vi kan se, men det er ikke på samme måte som før. Jeg tror at det finnes mye i mellom himmel og jord og jeg har lært meg til eller jeg har alltid vist respekt for andre sine synspunkter og tro. For meg handlet det bare om at jeg ikke så at jeg kunne ha samsvar mellom liv og lære. Jeg klarte ikke leve opp til mine forventninger, og skuffelsene mine var større enn jeg taklet. Klart at man tenker jo sitt, jeg er ikke skamfull fordi jeg har lest bibelen. Jeg er ikke skamfull for den tiden jeg har bak meg, jeg har lært masse positivt i det hele men jeg har lært meg å følge hjertet mitt. Og jeg gleder meg til jul, om 3 uker er det advent tenk på det.Så med dette takker jeg for at du leste. Jeg håper du får en flott dag, og at sola skinner på deg hvor enn du er.

Skrivesperre

I dag har jeg gjort X- antall  forsøk på å skrive et innlegg. Men det går rett og slett ikke, jeg begynner på et fordi jeg har formet et innlegg i hodet eller har noen tanker jeg skal ha ned på papiret, men når jeg begynner er det som om noen har sugd ut alt fra hodet. Jaja, grunnen til det er vel den berømte skrivesperren. Jeg aner ikke. Irriterende er det. Men men det er jo ikke første og garantert ikke siste gangen det kommer til det, men jeg vet at det er ikke bare meg som har det slik. Så det hjelper jo til. Har dere hatt en fin dag i dag da? Jeg håper det, for det er jo ingenting som er bedre enn det. Dagen min startet veldig tidlig , jeg kjørte yngste bonussønnen min på jobb kl 0515, og kom hjem rett før 6 og så la jeg meg igjen og når klokka var nesten 11 begynte dagen min med å tørke oppkast fra hunden og så ble det slag i slag, det har gått i et hele dagen i dag men i morgen er det vel bedre håper jeg. Det jeg vet er at jeg skal skure gulvet i morgen, jeg må bare komme meg opp. Notetomyself: Sett vekkealarm på……jeg fikk også beskjed i går om at jeg skal fikse brokket mitt på Torsdag og siste uken skal jeg  hente hjem resten av flokken av mine barn. De skal ha Jærsk helgen her hos oss, noe vi gleder oss til. Ja tiden går fort. Men jeg tar kvelden nå, men vil bare ønske dere en god natt

Livets mange sider

Jeg kommer ut av dusjen, tørker meg og så titter i speilet. Speilbildet viser en kropp med strekkmerker, hengerumpe og pupper som bestemor pleier å kalle knebeskyttere. Jeg ser nøye på hvert eneste sted på kroppen, lårene er ikke faste og som sagt rumpa mi henger. ( Nei jeg kommer ikke til  å legge ut bilde av meg selv eller beskrive mer enn dette) Men jeg er stolt av hver cm av kroppen min, fordi den forteller en historie, den forteller min historie. PÅ mange måter kan man si at kroppen min er som et leksikon med min lærdom som er der. Jeg ser meg selv i speilet. Det sies at øyene er sjelens speil. Hva forteller dette meg? Jeg ser og ser men ser bare et smil,jeg ser bare at jeg er den jeg er. Ja jeg har hatt mine nedturer og mine oppturer på samme måte som alle andre.  Jeg har i løpet av mine 45 år dannet  meg en bakgrunn som gjør meg sterkere. Og jeg har mine sider jeg helst vil glemme, jeg har mine minner som jeg vil begrave langt vekk. Sårheten etter alt sammen gjør at jeg finner min indre styrke. Jeg tenker at jeg er der jeg er i dag på grunn av det jeg ser. På armen min er det svake, veldig svake merker. De forteller om hva som var grunnen til at jeg har lært meg til at ikke alle er til å stole på. Tidlig lærte jeg meg til å stole på meg selv. Jeg vokste opp i troen for at det fantes eller det finnes en makt som er større enn jeg og alle andre kan se. Vi er på mange måter en del av et større bilde eller puslespill. Hvor det ender vet man ikke, man vet at det er mange veier som fører til Rom. 

Dette var det jeg prøvde å huske , og alltid prøver å huske når det går i motbakke. Når dere leser dette, er det sikkert en tanke om at dette var bare kaos eller rot eller deprimerende å lese. Og av og til er det sånn at det er lite lys i enden av tunnelen, som gjør at man kan krype sammen under dyna men så vet man at det er et lys i enden, om det er ikke så stort så er det der. Når man bare tør å dele det man tenker på og søke styrke i hverandre, vi må tørre å vise at vi bryr oss. Det er mange måter man kan vise at man bryr seg og jeg vet at jeg ikke hadde vært her i dag hvis de rette personene ikke hadde brydd seg. Hva med deg? Bryr du deg, og tør du vise din svakhet. Jeg er takknemlig for alt livet har lært meg, og at de rette personene brydde seg. Hvem vet hva som ellers hadde vært løsningen for min fremtid. Ta vare på hverandre og vis at du er der for noen.

Husstøv allergi

I dag kom svaret fra veterinæren. Sofia har fått svar på blodprøvene, eller strengt talt er det vi som har fått svaret da men likevel. Husstøv allergi. Jepp det er er liksom sååååå lett å unngå. Ja jeg kan unngå det hvis hun bor ute, men det er ikke et aktuelt tema en gang. Ja for jeg er en av de hundeeierne som ser på hunden som en del av familien og hun er der vi er, dersom det er mulig. Ikke alltid men likevel. Så det betyr at jeg må ha storvask her hjemme, og hive vekk alt jeg kan som er typisk støvsamlere. Men jeg får se på det som en start på julerengjøringen. Så da er det greit å bruke post it lapper eller hva? Jupp. Nå står radioen og durer med god musikk,( ja jeg har på julemusikk) mens jeg sitter her og nyter min tekopp.  Men samtidig jobber hodet på max for at jeg skal se hva jeg må fjerne. Og hvordan gjøre dette enklere. Igjen…. nei det er ikke et tema en gang at det er mye enklere at hun er uteboende. Så det er noe jeg må finne ut. Er det noen som har dyr som reagerer på det samme? I så fall hvordan gjorde dere det inne? Jeg vet at jeg må bli så mye flinkere til å holde støv unna, mao jeg må bli en enda bedre husmor. Jaja, ikke det verste da.I dag står det derfor vask av kjøkken, det er en ganske stor jobb, ja jeg vet at det er ikke så mye av støvet der men jeg tenker at jeg må begynne en plass, og når jeg rydder og vasker så tenker jeg samtidig = 2 ting i en, haha. Jeg vet at jeg har langt å gå men jeg skal få det til, det er jo ikke noe hokuspokus eller en uoppnåelig oppgave. Det handler jo strengt talt om struktur i hverdagen. Og det er jo ingen som plages av eller hva? Så nå som tekoppen er ferdig oppdrukket og jeg skal ta fatt så må jeg bare si at jeg ser ikke på dette som et problem men mer en utfordring jeg vet at jeg skal klare. Jeg har tross alt overlevd verre ting enn dette da. Så det blir bra…. til slutt, om det bare tar litt lengre tid så er det ikke umulig. TTT= TingTarTid. Det er kun å bruke tid.  Men har dere gode råd eller erfaring å komme med så si  gjerne i fra . KLem 

Sykdom rammer oss alle

 

Dette er et innlegg jeg var usikker på om jeg skulle skrive, men jeg tenker at det får bare stå sin prøve. I mitt liv har jeg møtt mennesker som på en eller annen måte har satt sine spor eller merker i livet mitt. Noen fordi de er rett og slett fantastiske og noen som jeg husker godt fordi de har oppført seg som en dritt og så har du noen som er bare på en måte i midten.  I dag fikk jeg vite at en person som har gitt mye av seg selv, som har satt sine spor hos meg på en litt merkelig positiv måte har fått kreft. Ordet kreft er jo ganske så skremmende. Det er vel på mange måter det ordet man frykter mest når det gjelder sykdom,ja klart at det finnes mange andre sykdommer som er like skummel men det er kanskje kreft som er mest ” kjent”. Det er jo ikke sånn at all kreft er dødelig men man vet jo ikke hvordan det er alltid. Og det som er med kreft er at man ikke vet hvem eller hvor kreften rammer. Jeg kjenner at kroppen eller hodet er fullt av tanker. Men det viktigste for meg er at barna mine ikke synker helt sammen. Nei det er ikke sånn at det er mannen min eller jeg som har fått kreft. Men for de er det en person som står de nær, men ikke veldig nær. Så vi krysser alle fingre og tær for at dette er en lykkelig utgang, hvis man kan bruke ordet lykkelig i denne settingen. Dette er ordene fra Per Fugelli, en klok mann som dessverre døde av kreft sykdommen. Jeg tenker at personen som nå er rammet av kreft, ville si det samme. For han er også en klok mann, som til tross for alt som er og har vært så er han en person jeg kan i ettertid si at jeg er glad for å ha blitt kjent med. Jeg håper at denne sykdommen ikke tar han vekk, ikke før han er gammel og grå. Jeg håper at vi kan sammen med han feire 70 og 80 års dagen hans, og jeg håper at ungene får mange, mange år sammen med han. I dag er det en litt stille gutt her hjemme.

Hjelp til jul??????

I går satt jeg på Finn.no og kikket, og det første som møter meg er annonser i fleng, hvor budskapet er: ” Jeg trenger hjelp til å gi barna mine eller familien vår trenger hjelp til jul”  Jeg kjenner hjerte mitt blø av dette, fordi det er ikke riktig at i et land som Norge, der vi drar inn  milliarder av kroner inn i oljefondet, at familier knapt skal ha til livets opphold, og ikke skal kunne nyte julen. Klart at det er ikke sånn at de ber om ting som gjør at de skal fråtse i ting og mat men de ber om litt hjelp slik at ikke julen blir lik alle de andre dagene i året. Er det ikke sånn med oss også? Vi kjøper gjerne inn litt annen mat enn ellers i året, litt mer snop og så har vi de utallige gavene vi gir til hverandre, mange må jo bruke kredittkort for å klare å betale for gavene man gir og så ser man at det blir så mange gaver at de knapt ser på hver enkel ting før de hopper videre til neste gave.Og så sitter man der med en følelse av at det man har lagt ned i arbeid for å finne den perfekte gaven, bare blir borte ved et vindpust, fordi gave antallet bare stiger og stiger. Men det er ikke nødvendigvis sånn at man ikke skal kjøpe gaver, det er ikke det jeg vil med dette innlegget. Det jeg vil er at det snakkes så mye om medmenneskelighet i tiden rundt store høytider, det er sånn at man skal ta vare på hverandre, man skal bry seg om andre men er det kun rundt jul at man skal det? Nei det er ikke det, man skal ta vare på hverandre hele året, men hverdagen fyker så fort forbi at man fort mister litt av perspektivet på hverdagen. Og man ser at man ofte ser rett frem og ikke til venstre eller høyre, mao man ser ikke at noe kanskje trenger ens hjelp. Jeg ser selv hvor lett dette er men jeg tenker at man kan forbedre seg, man trenger ikke vente til jul og andre store Familiebegivenheter osv…. 

Hvordan er det med deg? Hadde du åpnet hjemmet ditt for en fremmed i julen?  Hva tenker du når du ser annonser som ber om hjelp til julen? Tenker du med en gang at “dette er svindel, de har sikkert mer enn nok, eller de får gjøre som meg, spare noen kroner hver måned, så får de det til” For sannheten er at enten man liker å innrømme det eller ikke så kan man lett tenke de tankene, det er noe av det å være menneske, man tenker de tankene nesten rett før man er klar over det. Ingen er perfekt. Sånn er det bare, kalde fakta rett og slett. Men hvorfor er det sånn at noen trenger hjelp til jul? Har dere noen gang gått med en klump i magen der man vet ikke hvordan man skal få til neste dags mat? Jeg har aldri vært der men jeg vet om flere som er der, og som har vært der. Etter å ha snakket med de fortalte de meg at de kunne unngå de dyre matretter i store deler av julemåneden og de gav nødvendige ting i julekalenderen, og Ribbe og slikt var billig men det var hele settingen. Heldigvis var det muligheten å hente julegave og mat hos veldedige organisasjoner. Og det er ingen tvil om at for mange er det løsningen. Men det er noe med å be om hjelp. Så jeg skjønner godt de som skriver  annonser og kan på den måten være anonym. Jeg tenker at det handler om mange ganger selvrespekten. Men tenk deg om, hva om du tar deg 5 min , kikker deg rundt i nærmiljøet ditt, er det noen som kan ha behov for en utstrakt hånd. Hva om du tar deg en kikk i klesskapet ditt eller til ungene din, eller i matskapet. Hva om du kan gi bort noe av det som du aldri bruker? Tenk på det rett og slett

 

Når ord ikke kan tas tilbake

” Jeg hater deg” ” Skam deg” Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det. Jeg tenker at vi mennesker ikke alltid tenker over det vi sier, eller hvordan man sier det. Noen ganger er det sånn at vi sier ting kanskje høyt uten at vi tenker over at vi sa det høyt. Og ofte er det sånn at vi kan be om unnskyldning for noen ting mens andre ganger kan man ikke forvente at man tar ting til seg og tilgir den som sier det. Mamma og jeg er veldig veldig like på mange måter og ulike på mange måter. Det er både bra og dårlig at det er slik og jeg tenker at vi er like på de bra måtene men verre at vi er like på de verst tenkelige måtene også. Jeg tror det er sånn med alle mennesker, som vi er i familie med, vi har alle våre bra og dårlige sider som ikke nødvendigvis klaffer bra sammen men det er jo sånn at det må man jobbe med. Men noen ganger kommer man til et punkt der det stopper opp, man kjenner at man blir lei seg og at man ønsker noe annet.Av og til skulle jeg virkelig ønske at man kan skru tiden tilbake, men det går ikke, eller hvis det går har ikke jeg funnet oppskriften på det enda. Men nok om det, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette innlegget, men jeg føler meg såret. Jeg vet at det er sikkert noe jeg har gjort også men at en setning skulle medføre at jeg skulle få høre så mye dritt det hadde jeg aldri trodd, og jeg tenker at av og til er det greit med en pause fra den som kommer med kommentarer og drittslenging. Jeg er ikke et englebarn jeg heller, og som en sa ” det er godt det er bare en av deg ellers hadde det gått dritt med verden” og ja det er sånn at jeg har gjort mine feil, men jeg jobber med å bygge opp det som ble revet ned og vekk og da trenger jeg ikke påminnelser om de feilene hele tiden. Hver dag man våkner så har man mulighet å gjøre noe bra ut av den dagen. Så sant man kan det, for det hender jo ting som medfører at dagen ikke begynner bra. Men hva kan man gjøre når det er tungt, når man sitter med en følelse at man er mindre verdt enn andre? Kan man egentlig gjøre noe? Ja man kan prøve å ta avstand fra det eller den som gir deg dårlig samvittighet og selvfølge. Man vet at det er lett for andre å si men det er ikke en ting jeg sier uten grunnlag. I mange år ble jeg trykket ned av en frykt, en frykt av å bli som en eller annen. Men jeg vet at det er også hos meg det står, jeg vet at hvis jeg lar meg trykke ned så blir jeg selv svak. Jeg kan bli sett på som svak av meg selv. Når man stadig blir påmint at man har en dårlig erfaring så vil det sakte men sikkert gjøre noe med en som menneske. Man kan miste troen på en selv. Fant dette bildet( har vist det før)Ja for den bakgrunnen eller forhistorien som jeg har bak meg har jo vært med på å formen meg til den jeg er i dag. Jeg vet at ordene som jeg startet med sårer meg mer enn jeg trodde, jeg kjenner at jeg er såret og irritert fordi det går inn på meg. Ja jeg har blitt den jeg er i dag fordi motgang har gjort meg sterkere.

Farsdag

Hipp Hipp hurra for alle verdens fedre i dag. God søndag formiddag forresten.

Jeg håper dere er klare til denne dagen i dag,hva enn den måtte bringe alle og en hver av ulike ting. Her er det stille og rolig, A ligger å sover, hunden ligger å sover, mannen fikser bil, og jeg , vel jeg skal vaske hus. Jepp det er min dag i dag. Har dere feiret fedrene deres? Jeg syntes det er så koselig med at pappaene i verden har en egen dag, mødrene har det jo. Men ikke for at handelstanden skal tjene masse penger på dette, er jeg for at vi skal feire pappaene i verden men fordi de er viktige. Og hva er en pappa? JO det er en som er der for en, en som stiller opp og som viser at han er glad i deg. En som er med på å lære deg hva som er rett og galt, hva som er kjekt å kunne og kanskje også hva som ikke er så nødvendig å kunne( kanskje….) men en pappa trenger ikke nødvendigvis å være en biologisk pappa, nei det er en som man kan stole på, en som er med på å oppdra deg. Det er ikke sånn at det trenger å være blodsbånd som avgjør hvem eller hva som gjør en person til pappa. I dag går tankene mine til min pappa. Han var verdens beste. I 13 år hadde vi ikke kontakt, men da han fylte 65 år tok jeg mot til meg å sendte han en gave samt et brev. Og vi fikk kontakt igjen, noen bumper var det i veien men det gikk i helheten bra når man ser det store bildet. Men jeg skulle så gjerne ha fått de 13 årene tilbake. Han skulle fått blitt bedre kjent eller i det hele tatt blitt kjent med barnebarna sine. Jeg har så mye jeg skulle ha sagt til han og så mye vi skulle ha gjort men dessverre kan man ikke skru tiden tilbake, man kan ikke alltid gjøre ting ugjort. Klart at man kan endre seg eller be om tilgivelse eller tilgi en person men likevel er det noen ting man ikke kan gjøre på nytt eller endre, jeg kan ikke det med pappa, fordi det i år er 4 år siden han døde. I desember blir det 4 år siden vi sto ved kisten i kirken og gav vårt siste adjø. Vi møttes litt senere for å se urna ble satt ned men det var ikke det verste, det var mye verre å si adjø ved kirken.  Så jeg savner pappaen min når det er da farsdag. Til dere som kan feire dagen sammen med pappaen deres, ta vare på stundene og nyt dagen sammen med hverandre. Vis at dere er glade for at han er der for dere, selv om ikke det er nødvendigvis deres biologiske pappa dere er sammen med. Ta vare på hver eneste stund fordi en dag kan man ikke feire dagen sammen med de.  Nyt dagen og vis at dere setter pris på det han er for dere.